Er vi for kravstor?

Håper dere vil ta dere tid til å lese inlegget selv om det er VELDIG mye tekst! Hadde betydd mye! Vil også si før dere starter at jeg absolutt ikke sikter til alle ungdommer når jeg skriver dette. Så ikke ta noe personlig, eller tro at jeg har mener at ALLE er på denne måten (jeg inkluderer meg selv like mye i dette som alle andre også).

Jeg har tenkt en del på nettop det i det siste. Jeg tror, og personlig syntes, at vi norske ungdommer har en tendens til å klage alt for mye. Vi klager over at vi ikke får varm skolemat, at vi må gjøre lekser, at det regner ute, at vi må stå opp tidlig om morgenen for å gå på skolen, at vi ikke får penger til akkurat det vi vil ha av foreldrene våre og egentlig alt mulig annet. Dere tar poenget. Vi (inkludert meg selv) klager over alt det går ann å klage over, uten å egentlig ha en veldig god grunn til å klage over det. JA, det er slitsomt å måtte stå opp tidlig for å gå på skolen, og JA, jeg skulle ønske jeg hadde nok penger til å kjøpe akkurat det jeg ville. Men det betyr ikke at vi ikke har det sinnsykt bra, selvom enkelte ting er litt kjedelig og harde å måtte gjennomføre av og til. 

Hvis du tenker på det, har vi norske ungdommer det egentlig alt for godt. Vi har det vi trenger og egentlig veldig mye mer. Vi får nok mat, men er alikavell noen ganger sta nok til å klage over det vi får. Et godt eksempel her er fisk. Det koster sykt mye, og foreldrene våre kjøper jo det for de vil vi skal spise sundt, og gjør jo det bare for vårt eget beste. Jeg liker fisk, så dette gjelder ikke for meg, men blir nesten irritert når jeg ser folk klager ræven av seg fordi de har fisk til middag. Vær takknemlig, sier jeg bare. Det går jo selvfølgelig mye på smak, men det er ikke nødvnedig å skjelle ut sine egne foreldre fordi de kjøper noe du ikke liker til middag. Vi får i det minste mat, i motsetning til MANGE andre folk her i verden. Selvfølgelig, vi lever i Norge, verdens rikeste land, så selvfølgelig får vi middag hver dag, men poenget mit er at jeg tror vi burde begynne å tenke litt over hva vi får og har i forhold til mange andre, og være mer takknemlig.


En annen ting jeg syntes er litt rart, er hvordan enkelte ungdommer/barn forlanger ting av foreldrene sine. Selvfølgelig skal man få klær hvis man trenger det, men det å kreve klær og andre ting an ikke trenger er noe annet. Har sett folk som omtrent står å kjefter på sine egne foreldre fordi de ikke får penger til ditten og datten, og jeg blir litt forbauset når jeg ser slikt. Jeg skal ikke si at jeg ikke spør mine foreldre om penger, og av og til ikke tenker meg helt om når jeg spør om slike ting, men jeg har i det siste begynt å gjøre det. Foreldrene våre er ikke pengemaskiner som bare kan gi oss alt vi vil ha hele tiden. Jeg tror litt av grunnene til at det er blitt sånn som det er i miljøet i dag, er fordi vi rett og slett krever for mye. Hele tiden er det noe nytt vi har lyst på eller skal ha! Jeg skjønner godt hvis foreldrene blir dritt lei av å høre på det, det hadde iallefall jeg blitt hvis det var meg som hadde blitt mast på hele tiden om å gi vekk penger. 

Håper de fleste har tatt poenget mitt nå. Putter langt i fra alle under samme ktegorien når jeg sier dette, men dette er iallefall litt sånn generelle oppfatninger jeg har hatt den siste tiden. Hovedpoenget var at vi har det egentlig så sinnsykt bra her i Norge, og jeg tror egentlig ikke de fleste tenker nok over det. Jeg har iallefall kjempe mange gode venner som er så søte og snille, en familie som gir meg det jeg trenger og som jeg er glad i, og nok mat på bordet og ikke minst gratis skolegang (som ikke er en selvfølge alle steder i verden). Jeg skal iallefall begynne å sette mer pris på tingene fremover, for jeg har absolutt ikke vært flink nok til det hittil! 

Hva syntes dere om dette? Hadde blitt kjempe glad for tilbakemeldinger, og å høre deres synspunkt på dette! Del gjerne innlegget videre hvis dere likte det, hadde blitt veldig glad!

EN LITEN TING, KAN GJØRE EN STOR FORSKJELL

Jeg antar at jeg ikke er den eneste som har dårlige dager iblandt, og er da ganske så sur og gretten, uten å vite hvorfor. Andre dager er jeg bare oppgitt over ingenting, eller oppgitt over faktisk noe som betyr noe. Jeg kan føle at ingen liker meg, at jeg har på meg stygge klær, eller kanskje at jeg ser så trøtt ut siden jeg ikke fikk tid til å sminke meg. Da kan et lite smil fra hvem som helst, gjøre at du føler deg så mye bedre og dagen er reddet.

Det er så mange som går for seg selv, eller det går an se på de at det er noe i veien. Hvis det hadde vært deg, hadde du blitt glad eller sur om det var du som hadde en dårlig dag og fikk et smil? Selvfølgelig ville du blitt glad, så poenget mitt er; Det skader ingen å gi et lite "hei" eller et smil til en person, selv om du nødvendigvis ikke kjenner han/hun så veldig godt. Det gjøre oss ingenting og vi mister ingen krefter, men tenk hvor mye bedre den personen får det (mest sannsynlig da)! 

En ting jeg også synes mange er dårlig på (inkludert megselv) er å gi kompelimenter! Hver eneste dag på skolen er det så mange med fine klær, fin sminke og slikt og da frister tanken med å gå bort til de å si "Jeg digget toppen din!" eller "Så fin du var på håret i dag", men hvis dette er noen jeg ikke kjenner tør jeg aldri det. Hvorfor? Jo, fordi jeg er redd de skal synes jeg er rar eller teit, men mest sannsynlig vil de jo bare bli glad! Så fra nå av skal jeg bli flinkere til å gi komplimenter til både folk jeg kjenner, og ikke kjenner. Det kan jo bare gå en vei, og det er oppover. 

Smil til andre, gi komplimenter til andre, og dagen deres vil føles så mye bedre, og etterpå vil du nok føle deg supersnill. Alle vinner på det! 

Hva symtes du om innlegget? Er du enig i det jeg skrev? 

 

Les mer i arkivet » Mai 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
hits